Regjeringen har i det siste utvidet antallet arbeidstakere i privat sektor som omfattes av vedtak om lovpålagt minstelønn, såkalt allmenngjøring av tariffavtaler. Tariffavtalene legger da i stor grad malen for hva som er å anse som sosial dumping. Betaler arbeidsgiver en krone mindre i timen enn de pålagte satsene fordi du kan, rent konkurransemessig, er du lovbryter og anklages fort for å drive sosial dumping. Pr. i dag gjelder minstelønnssatser jordbruks- og gartnerinæringene, renholdsbransjen, byggenæringen og dels skips- og verftsindustrien. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm hadde nylig et møte med representanter for fagforeninger innen transportsektoren, hvor signalene i etterkant kan tyde på at hun vil se på mulighetene for inngripen også overfor denne.

La det slås uttrykkelig fast. Bedriftsforbundet støtter selvfølgelig ikke utnyttelse av arbeidskraft på uanstendige lønns- og arbeidsvilkår. Mange av våre medlemmer betaler faktisk godt over tariffen. Men er tariffen fasit på hva som er anstendig? Vi advarer mot utvidelse til nye bransjer. Det kan true mange arbeidsplasser, kanskje spesielt i distriktene.

Staten betaler en politiansatt i Oslo og Karasjok samme lønn, til tross for høyst ulike bokostnader. Det er deres valg som arbeidsgiver. Når man påtvinger den store andelen av norske bedrifter som ikke har tariffavtale å lønne likt, uavhengig av geografi, fratar man samtidig bedrifter som kanskje har en lønnsmessig gunstig lokalisering et lite, men viktig fortrinn. Et fortrinn som kanskje bare delvis kompenserer for avstandsulempe, men som likevel kan avgjøre om en småbedrift i Distrikts-Norge overlever.

Sammenholdt med utfordringene frontfagsmodellen gir alle bedriftene i skyggen av oljenæringen, hva angår lønnsvekst, er det grunn til å stoppe opp litt nå og diskutere andre virkemidler mot sosial dumping.

Innlegg i Finansavisen i dag, 11.09.2012